Den dumme, fæle mannen.
(Fra http://toresinblogg.montages.no, 24. september 2012)
De siste to ukene har vi her til lands fått kinopremierer på de to norske filmene ”Mer eller mindre mann” og ”90 Minutter”, begge skildrende mannen på henholdsvis en barnslig og voldelig måte. Begge filmene har sine meget gode sider både rent filmatisk og uttrykksmessig, men også i stor grad innholdsmessig har de mye givende og bra å fortelle. I tillegg går også for tiden storfilmen om de riv ruskende dristige og galne mannfolkene på Kon-Tiki så det suser på kino.
Der førstnevnte film dog i noe overdrevet og forenklet forstand viser den norske mannen anno 2012 som både ansvarsløs, barnslig og unyansert, forteller ”90 Minutter” om den voldelige mannen, han som klikker og mister grepet om livet og hverdagen, og som på forskjellig vis velger å løse problemer i livet med voldelige midler.
Det er over hodet ingen tvil om at både denne barnslige og uvoksne mannen, ei heller den voldelige og utrivelige karen finnes i samfunnet vårt, ja kanskje også dessverre i hopetall. Er ikke tiden nå likevel kommet for at vi kan få en film om den mer balanserte realistiske og vanlige mannen i gata, han som det forhåpentligvis tross alt er flest av i blant oss?!
Det er selvsagt tilfeldig at disse to manneportrettene kommer med kun én ukes mellomrom, men summen av dem skaper et ganske så skrikende mangelfullt hull av norske filmer hvor den moderne mannen skildres som den han stort sett faktisk er, nemlig ikke voldelig, totalt egoistisk, hjerteløs, dum, og barnslig uansvarlig! Man skulle da tro at dagens mann generelt burde være minst like interessant, variert og spennende som disse to ytterpunktene. Mannen på gata av 2012 er vel strengt tatt mer metroseksuell, mangesidig, forskjellig, likestilt og spenstig enn at man kun finner det interessant bare å vise hans negative sider.
Den forholdsvis fremdeles begrensede filmproduksjonen i Norge kan selvsagt ikke bli beskyldt ene og alene for at det ikke lages mer film om det ene og det andre her til lands, men det skal nå alltids minst en konkret person (eller flere) til for å ta tak i en slik filmkarakter og bringe ham til filmen. Hadde det derfor ikke vært morsomt, givende og kult om en eller flere regissører og produsenter hadde satset og ville ta tak i denne mannen, og videre løfte ham opp og fram for en gangs skyld. Menn fremstilles selvsagt både titt og ofte på film på en god måte, joda, men selve manneportrett-filmen av dette gode slaget savnes altså fremdeles.
Rent filmhistorisk har da norsk film flere portrettfilmer å skilte med, av mannen, for rett skal være rett. Men, som vi husker var jo mildt sagt ikke akkurat ”Elling” som alle oss andre, ”Den brysomme mannen” var, ja nettopp, ganske så plagsomt brysom og desillusjonert, ”Oslo, 31. august” viste oss den suicidale og slitne Anders, ”En ganske snill mann” var for så vidt snill men ellers kriminell drapsmann, ”Kon-Tiki” har som nevnt en gjeng dumdristige eventyrere, og gubbene i ”Lange flate ballær” trenger vi ikke kommentere en gang!
Hva med å gjøre en kobling, for all enkelhets skyld, mellom alle disse mer eller mindre sære manneportrettene, ”Mer eller mindre mann” og ”90 Minutter”! La oss finne en naturlig mellomting, hvor både humor, snev av barnslig leken voksen mann og hans evne til å utvise temperament i hverdagen, som sagt slik vi fleste mannfolk altså er. Fellesnevneren med mannen i både ”Mer eller mindre mann” og ”90 Minutter” synes å være blant annet at de har vanskeligheter med kommunikasjon, kanskje også med å uttrykke sine følelser. Er det denne sammenhengen, mellom disse to vitale og menneskelige sidene, som skaper uballanse i mennene og deres relasjoner? Meget mulig dette, men de fleste av oss er da ikke slik!
Justeringer av mannen i ”riktig” realistisk retning på film kan videre heve gjenkjennelsesaspektet for flere publikummere og dermed har man også dekket en meget stor folkegruppe, ja både blant kvinner og menn. Kanskje er det fremdeles for ”feil” og ”flaut” å hylle mannen, i frykt for å falle i mannsjåvinistfella og havne midt i likestillingsdebatten til at noen filmfolk tør, akter og finner det for interessant. Publikumsappellen burde som nevnt absolutt være tilstede, uten at man trenger å ekstremifisere mannfolket i enhver film.
At det i samme grad mangler sterke realistiske kvinneportretter på film, av dagens kvinne, er nå engang også en liknende side av samme sak. Selv Hollywood er i full gang med å fremheve kvinneskikkelser om dagen, dog i mer eventyrlig og actionpreget form. Hvordan hadde man reagert om det ble laget to såpass ytterpunkter av noen filmer som ”Mer eller mindre mann” og ”90 Minutter” om den norske dama? Da tror jeg savnet etter en nettopp slik mer nyansert, balansert og bredere positiv film om henne jammen meg raskt hadde gjort seg gjeldende.
Interessant nok hadde i tillegg til ”Mer eller mindre mann” også filmen ”Som du ser meg” premiere forrige uke. Her ser vi noe så sjeldent som en fullspekket kvinnelig rolleliste, med troverdige, jordnære og realistisk fremstilte kvinner i hverdagslige sammenhenger. Endelig vil mange si, og jammen meg ble ikke også filmen både bra og interessant på en og samme gang! Vi kan jo bare spekulere i om, og eventuelt når, vi også får se menn i en slik setting.
Det skjedde som vi vet noe med realisme, troverdighet og dialog innen norsk film med filmer som ”Detektor” (2000) og ”Buddy” (2003), kanskje også inkludert fremstillingen av mannen i gata, men siden da har mannen blitt ganske så hengende etter, fordummet og fæl igjen i flere filmer. Hva med endelig å la en bredere realistisk mannsskildring få slippe til nå, gjerne altså i en hel portrettfilm. På forhånd takk! Hilsen en nokså vanlig mann.