Den dumme, fĂŠle mannen.
(Fra http://toresinblogg.montages.no, 24. september 2012)
De siste to ukene har vi her til lands fĂ„tt kinopremierer pĂ„ de to norske filmene âMer eller mindre mannâ og â90 Minutterâ, begge skildrende mannen pĂ„ henholdsvis en barnslig og voldelig mĂ„te. Begge filmene har sine meget gode sider bĂ„de rent filmatisk og uttrykksmessig, men ogsĂ„ i stor grad innholdsmessig har de mye givende og bra Ă„ fortelle. I tillegg gĂ„r ogsĂ„ for tiden storfilmen om de riv ruskende dristige og galne mannfolkene pĂ„ Kon-Tiki sĂ„ det suser pĂ„ kino.
Der fĂžrstnevnte film dog i noe overdrevet og forenklet forstand viser den norske mannen anno 2012 som bĂ„de ansvarslĂžs, barnslig og unyansert, forteller â90 Minutterâ om den voldelige mannen, han som klikker og mister grepet om livet og hverdagen, og som pĂ„ forskjellig vis velger Ă„ lĂžse problemer i livet med voldelige midler.
Det er over hodet ingen tvil om at bÄde denne barnslige og uvoksne mannen, ei heller den voldelige og utrivelige karen finnes i samfunnet vÄrt, ja kanskje ogsÄ dessverre i hopetall. Er ikke tiden nÄ likevel kommet for at vi kan fÄ en film om den mer balanserte realistiske og vanlige mannen i gata, han som det forhÄpentligvis tross alt er flest av i blant oss?!
Det er selvsagt tilfeldig at disse to manneportrettene kommer med kun én ukes mellomrom, men summen av dem skaper et ganske sÄ skrikende mangelfullt hull av norske filmer hvor den moderne mannen skildres som den han stort sett faktisk er, nemlig ikke voldelig, totalt egoistisk, hjertelÞs, dum, og barnslig uansvarlig! Man skulle da tro at dagens mann generelt burde vÊre minst like interessant, variert og spennende som disse to ytterpunktene. Mannen pÄ gata av 2012 er vel strengt tatt mer metroseksuell, mangesidig, forskjellig, likestilt og spenstig enn at man kun finner det interessant bare Ä vise hans negative sider.
Den forholdsvis fremdeles begrensede filmproduksjonen i Norge kan selvsagt ikke bli beskyldt ene og alene for at det ikke lages mer film om det ene og det andre her til lands, men det skal nÄ alltids minst en konkret person (eller flere) til for Ä ta tak i en slik filmkarakter og bringe ham til filmen. Hadde det derfor ikke vÊrt morsomt, givende og kult om en eller flere regissÞrer og produsenter hadde satset og ville ta tak i denne mannen, og videre lÞfte ham opp og fram for en gangs skyld. Menn fremstilles selvsagt bÄde titt og ofte pÄ film pÄ en god mÄte, joda, men selve manneportrett-filmen av dette gode slaget savnes altsÄ fremdeles.
Rent filmhistorisk har da norsk film flere portrettfilmer Ă„ skilte med, av mannen, for rett skal vĂŠre rett. Men, som vi husker var jo mildt sagt ikke akkurat âEllingâ som alle oss andre, âDen brysomme mannenâ var, ja nettopp, ganske sĂ„ plagsomt brysom og desillusjonert, âOslo, 31. augustâ viste oss den suicidale og slitne Anders, âEn ganske snill mannâ var for sĂ„ vidt snill men ellers kriminell drapsmann, âKon-Tikiâ har som nevnt en gjeng dumdristige eventyrere, og gubbene i âLange flate ballĂŠrâ trenger vi ikke kommentere en gang!
Hva med Ă„ gjĂžre en kobling, for all enkelhets skyld, mellom alle disse mer eller mindre sĂŠre manneportrettene, âMer eller mindre mannâ og â90 Minutterâ! La oss finne en naturlig mellomting, hvor bĂ„de humor, snev av barnslig leken voksen mann og hans evne til Ă„ utvise temperament i hverdagen, som sagt slik vi fleste mannfolk altsĂ„ er. Fellesnevneren med mannen i bĂ„de âMer eller mindre mannâ og â90 Minutterâ synes Ă„ vĂŠre blant annet at de har vanskeligheter med kommunikasjon, kanskje ogsĂ„ med Ă„ uttrykke sine fĂžlelser. Er det denne sammenhengen, mellom disse to vitale og menneskelige sidene, som skaper uballanse i mennene og deres relasjoner? Meget mulig dette, men de fleste av oss er da ikke slik!
Justeringer av mannen i âriktigâ realistisk retning pĂ„ film kan videre heve gjenkjennelsesaspektet for flere publikummere og dermed har man ogsĂ„ dekket en meget stor folkegruppe, ja bĂ„de blant kvinner og menn. Kanskje er det fremdeles for âfeilâ og âflautâ Ă„ hylle mannen, i frykt for Ă„ falle i mannsjĂ„vinistfella og havne midt i likestillingsdebatten til at noen filmfolk tĂžr, akter og finner det for interessant. Publikumsappellen burde som nevnt absolutt vĂŠre tilstede, uten at man trenger Ă„ ekstremifisere mannfolket i enhver film.
At det i samme grad mangler sterke realistiske kvinneportretter pĂ„ film, av dagens kvinne, er nĂ„ engang ogsĂ„ en liknende side av samme sak. Selv Hollywood er i full gang med Ă„ fremheve kvinneskikkelser om dagen, dog i mer eventyrlig og actionpreget form. Hvordan hadde man reagert om det ble laget to sĂ„pass ytterpunkter av noen filmer som âMer eller mindre mannâ og â90 Minutterâ om den norske dama? Da tror jeg savnet etter en nettopp slik mer nyansert, balansert og bredere positiv film om henne jammen meg raskt hadde gjort seg gjeldende.
Interessant nok hadde i tillegg til âMer eller mindre mannâ ogsĂ„ filmen âSom du ser megâ premiere forrige uke. Her ser vi noe sĂ„ sjeldent som en fullspekket kvinnelig rolleliste, med troverdige, jordnĂŠre og realistisk fremstilte kvinner i hverdagslige sammenhenger. Endelig vil mange si, og jammen meg ble ikke ogsĂ„ filmen bĂ„de bra og interessant pĂ„ en og samme gang! Vi kan jo bare spekulere i om, og eventuelt nĂ„r, vi ogsĂ„ fĂ„r se menn i en slik setting.
Det skjedde som vi vet noe med realisme, troverdighet og dialog innen norsk film med filmer som âDetektorâ (2000) og âBuddyâ (2003), kanskje ogsĂ„ inkludert fremstillingen av mannen i gata, men siden da har mannen blitt ganske sĂ„ hengende etter, fordummet og fĂŠl igjen i flere filmer. Hva med endelig Ă„ la en bredere realistisk mannsskildring fĂ„ slippe til nĂ„, gjerne altsĂ„ i en hel portrettfilm. PĂ„ forhĂ„nd takk! Hilsen en noksĂ„ vanlig mann.