Britisk tv-serieironi
Fra http://toresinblogg.montages.no, 25. august 2011)
Nylig var det premiere på nok en filmatisering av Charlotte Bronthës klassiker Jane Eyre, denne gang i regi av Cary Fukunaga. Både romanen og filmene om Jane Eyre representerer en lang og stor tradisjon i Storbritannia, på lik linje med blant andre Jane Austen. De store romantiske sviskene av noen litterære historier har trollbundet folk i flere generasjoner, noe som for så vidt ikke er så rart med det sentrale fokuset på menneskelige sterke sider som kjærlighet, pasjon og lidenskap. Sagt på en annen og mer folkelig måte; det er konservativt, stivt, snurpete og fisefint.
Uttallige filmer og tv-serier har kommet i samme tradisjon, stil og tone som den kjente historien om nevnte Jane Eyre, eller for ikke å snakke om Jane Austens Fornuft og Følelser, Emma, Stolthet og Fordom. Det kan synes som om folk og heller ikke film/tv-bransje aldri får nok av hverken annerledes helter og heltinner, ‘pump and circumstanses’, tradisjoner eller rikt fintfolk.
Foruten alle filmer som er laget i samme gate, er stadig flere tv-serier å se på markedet. I disse dager går den britiske produksjonen Downton Abbey sin seiersgang blant annet i Storbritannia og i et sultent USA. Serien har også nettopp blitt vist på NRK og en andre sesong er i disse dager på veg.
Mange vil nok mene at slike film- og tv-produksjoner reflekterer og gjenspeiler både britiske tradisjoner, politikk, kjønnskamp og selve folkeslaget. Det er velkjent at britene kan være både konservative trangsynte drittsekker, snurpete, te-drikkende ‘upper stiff-lips’.
Ironisk blir det da at den britiske tv-tradisjonen også rommer noe helt annet sentralt vedrørende det engelske folket og landets historie. Når det gjelder det nærmest stikk motsatte, nemlig humor, ser man at nettopp en enorm form for selvironi, vulgaritet og absolutt ikke fisefine tradisjoner og portretteringer også er noe som går igjen innen film- og tv-produksjon.
Den britiske humoren har i mange årtier vært kjent for å harselere med sitt eget folkeslag og landets stive tradisjoner. En av de aller første og største vil selvsagt være Monty Python-tradisjonen, gjengen som for alvor satte denne britiske humoren på verdenskartet.
Storbritannias lange historie som stor kolonimakt er blant grunnlagene for den selvironiske harselasen, i tillegg til uttallige stereotypiske parodier, offentlig utdritning, sosial klassetilhørighet, m.m. En og annen britisk filmkomedie dukker stadig opp, men det er mest i forhold til de uttallige tv-seriene man tenker mest og best på denne humoren.
Foruten nevnte Monty Python kjenner vel de fleste til serier som Benny Hill, Hotell i særklasse, Høy på pæra, Absolutt Fabelaktig, The Office og Little Britain, alle mer eller mindre selvironiske overfor den hverdagslige briten, hans sysler, klassesystemet og landet forøvrig.
Mens amerikanerne og deres humor, både innen film og tv, kan sies å være mer action og handlingsdrevet, er britisk humor minst like mye også verbal, det sitter rett og slett mer i kjeften hos britene.
Kontrasten mellom denne tradisjonen og den totalt motsatte stive konservative, er dermed så slående og ironisk at det er en fryd i seg selv. Det er dog ikke akkurat første gang slike motsetningsforhold innen kultur og tradisjoner er gjenstand for verken film eller tv, men innen britisk media er det mer utbredt enn kanskje i noe annet land.
Ingenting tyder på at det britiske folk er i ferd med å bli hverken mindre vulgære, galne og selvironiske, ei heller slutter å drikke formiddagsteen sin ikledd strøkne dresser og overdådige kjoler.
For oss utenforstående vil dette forhåpentlig være med på at vi også i årevis fremover vil bli foret med denne ironiske todelte britiske underholdningen, enten det altså er snakk om stiv snurpete og stilfull overklasse eller hysterisk ujålete rølpehumor!