En aleneforelders største mareritt!
Denne riktig så store snakkisen og godbiten av en skrekkfilm er regissør Jennifer Kents langfilmdebut. Filmen har gått sin seiersgang på festivaler og prisutdelinger verden over i snart et år nå, og endelig er den på norske kinoer.
Vi møter altså på den svært så slitne og utkjørte alenemoren Amelie som sliter veldig med sin vanskelige og krevende sønn. Hans ustoppelige gnåling om å sjekke soverommet sitt for monstre, samt at han har dilla på både våpenbruk og voldsom lek, gjør at hjelpepleier Amelie nærmest går på veggen av denne slitsomme tilværelsen. Essie Davis i rollen som utslitt mor er bare helt fantastisk portrettert! Davis ser rett og slett så forferdelig trøtt ut at som voksen seer smitter det voldsomt over på oss. Man blir nærmest utslitt bare av å se på henne, og skildringen av henne og Samuel gjør at vi rask får sterk empati og sympati for dem begge, på hver sin måte.
Selv om Samuel i første øyekast kan virke som en utrolig irriterende, gnålete og et mareritt av en snørrunge, er historien også raskt ute med å gi oss gode følelser for ham. Amelie mistet nemlig mannen sin i en bilulykke da hun var på vei til sykehuset for å føde Samuel, og følgende sliter hun fremdeles sterkt med tapet og savnet av ham, samt en innestengt uforløst bearbeiding av hele hendelsen. Sam på sin side ønsker seg så veldig en egen pappa, og frustrasjonen for dem begge blir ytterligere tung å takle. Det hele topper seg når Sam skader søskenbarnet, tar med våpen på skolen, og Amelie tyr til sovemedisiner til Sam for å roe ham ned. Da skjer det også forandringer med henne.
Det er vanskelig ikke å røpe for mye av handlingen i ”The Babadook”. Dette er i utgangspunktet et sterkt relasjonsdrama om en mor og en sønn, deres hverdagskamp mot både søvnmangel, venner, familie, kjærlighet og savn. Alt kulminerer i skikkelsen ’The Babadook’, en skummel mørk, kappekledd skikkelse som ifølge en barnebok Amelie leser for Sam ikke slipper taket i deg om du først slipper ham inn. Babadooken blir slik et mareritt for dem begge, som et bilde på innestengte og fortrengte minner, følelser og frykt, en frykt som likevel er vanskelig å si om er reell eller ikke. Enkelte tilstander kan også minne mye om mareritt tilknyttet såkalt søvnparalyse, for de av dere som har opplevd hvor skremmende dette kan være.
Kents regi er glimrende, hele veien. En lang, grundig og viktig oppbygning av karakterene får oss sterkt knyttet til Amelie og Sam, mens den narrative utviklingen videre føles fullstendig troverdig, passende og fint fordelt utover. Det er ikke én eneste scene, et enkeltbilde, logiske bit eller liknende som føles rar, feil eller dårlig, og når opplevde man sist noe slikt i en skrekkfilm?! Her overdrives aldri ting for mye, dveles for lenge på babadooken, eller selv ikke overspilles i alle de mange svært krevende emosjonelle scenene av Amelie og Sam. Også Noah Wiseman i rollen som Samuel er et funn av en gutt, i en rolle som gjør dypt inntrykk, helt inn til marg og bein! Det er svært sjeldent å se en så sterk barnerolle, i hvilken som helst filmgenre faktisk! Når samspillet mellom mor og sønn også er så bra, ja så får vi en filmatisk duo som man sent glemmer!
Dette sterke dramaet som utspiller seg utvikler seg altså til å bli noe riktig så skummelt og forstyrrende. Hvorvidt den oppleves kjempeskummel eller ikke, får bli opp til hver enkelt å relatere seg til, men at helheten er så knakende solid sammenskrudd, spilt og levert, er det ingen tvil om. Hvilken regidebut! ”The Babadook” er dog likevel ikke blottet for humor, for Sams ville tilstand innbyr flere ganger til (ufrivillig) humring, mye fordi man kjenner seg selv igjen som barn, eventuelt sine egne barn i raseriutbrudd og liknende. Tematisk må dette være den nærmere perfekte voksenskrekken, all den tid historien som skildres er så sterk, delvis enkel gjenkjennbar og medrivende å relatere seg til.
Dette er ikke skrekkfilm i vanlig forstand, og ikke forvent mange jumpscares her, for det skjer ikke, heldigvis. Skrekken ligger mer i transformasjonen av oss mennesker, fornektelser av følelser, vanskeligheten av å gi slipp på ting og utfordringer i hverdagen generelt, samt selvsagt frykten for å miste det man elsker aller høyest. Filmen skildrer dessuten så glimrende godt hvor hverdagskneblende, oppslukende og krevende det kan være å ha barn, uten å få hjelp, og slik også miste seg selv på veien. Vi blir nærmest kvalt i kinosetet av Amelies håpløse tilværelse, noe sikkert flust av foreldre kan kjenne seg godt igjen i. ”The Babadook” oser sånn kvalitet, særegenhet og en svært medrivende blanding av et svært sterkt og nydelig relasjonsdrama mellom en mor og en sønn, blandet med skrekkfilmens grep og ikke-grep, at resultatet blir helt uforglemmelig! I en verden der størstedelen av skrekkfilmer er et eneste langt gjesp av noen overfladiske oppgulpende klisjéer, eller øredøvende bråkete effektfilmer, oppleves Jennifer Kents film som en juvel, så originalt, gjennomgående og dyptpløyende stødig gjort at den gir en helt unik (kino)filmopplevelse.