top of page

'Amsterdamned' (1988) - Skrekkelig terror i vakre Amsterdam

En mystisk dykkermorder gjemmer seg i kanalene i Amsterdam og er på en drepende mordtokt igjennom byen. Politi, etterforskere, ordfører og turister lever alle med hjertet i halsen for hvor morderen vil slå til neste gang!

responsiv_reklame_filmfront

Den nederlandske regissøren Dick Maas står bak denne mildt sagt underholdende og Amsterdam-hyllende skrekkrullen fra 1988. Med en film som aller mest likner en blanding av klassisk detektiv-tv, amerikansk slasher og italiensk giallo, klarer Maas å bruke Amsterdam som et både vakkert, oppslukende og fantasifullt bakteppe for sin historie om denne galne seriemorderen. En dykkende morder svømmer altså rundt i det omfattende kanalsystemet i Amsterdam og dreper tilsynelatende tilfeldige mennesker, alle forskjellige, damer og menn, ung som gammel. Selve drapsmannen med dykkerdrakt og dykkermaske er som hentet ut av en klassisk slasher, mens bakteppet med saken, etterforskeren Eric Visser og hans jakt, minner forsåvidt mye om noe vi har sett før. Presentasjonen og handlingen gjør oss fort venn og kjent med Visser, en alenepappa hvis datter og kameraten hennes selv etter hvert også gjør sin egen etterforskning av morderen. Visser har også et godt øye til Laura, en lokal dykker som skal vise seg å bli en nøkkelperson i saken. Etterforskningen står lenge i stampe, og morderen dreper et nytt offer for hver dag som går. Klarer Visser å stoppe galskapen før hele byen får et rykte på seg som drapshovedstad?! Amsterdamned er i stor grad virkelig en fryd å se! Her er 80-tallsestetikken overhengende, jo da, men ikke på samme negative og gjennomførte fæle måten som mye annet av lavbudsjettsfilmer fra denne tiden. Bruken av kamera, oversiktsbilder med helikopter, flere actionscener og en bred og god locationbruk av Amsterdam gjør at filmen trolig føles langt ”dyrere” og flottere enn budsjett skulle tilsi, noe som er imponerende i seg selv. Det grelleste er kanskje den fæle keyboardmusikken som fargelegger spenningen, men klarer man å lukke ørene litt for dette, så skulle ikke dette plage nevneverdig dog. Det er visstnok tusenvis av uregistrerte hobbydykkere i og rundt Amsterdam, skal vi tro den lokale største dykkerklubben, og Visser får et svare strev med å skulle finne den ene av dem som samtidig også tar for seg av befolkningen altså. Å se kamera streife langs vannkanten og opp på de lavtliggende fortauene, gatene, kaféhjørnene og vinduene, som en svømmende morder, er både morsomt, særegent og ikke minst en leken måte å skildre en drapsmann på. Noen referanser til Haisommer kommer også, selvfølgelig, og med passende liknende musikk. I det hele tatt er filmen også leken særlig i selve drapene, hvor drapsmetodene og ofrene er kreative, særegne og tidvis også faktisk morsomme. Her knertes nemlig alt ifra en frelsesarmé-soldat, en gammel ensom alkis, intetanende fiskere, til en solslikkende dame på flytemadrass. Underholdningsgraden er med andre ord både god og herlig sånn sett! Rent spenningsmessig er ikke Amsterdamned noe neglebiter i dag, selv om enkelte jump-scares også forekommer. Da er det mer i stemninger, den nevnte herlige locationbruken i byen, samt spørsmålet om hvem morderen er som driver spenningen fremover. En sykt heftig båtjakt midtveis i filmen gjør dessuten filmen verdt å se ene og alene for, den går nesten James Bond en høy gang. Dette er en scene undertegnede ville se tre ganger etter hverandre faktisk! Amsterdamned er derfor en film som både føles sjeldent god i sin utstrakte locationbruk, og sjelden i seg selv med handlingen lagt til denne oppslukende fascinerende kanalbyen, noe man ikke har sett så alt for ofte på film før. Litt på samme måte som Nicolas Roeg brukte Venezia i fantastiske Don’t Look Now, ja slik gjør Dick Maas også Amsterdam om til et skrekkelig skummelt sted å være. Herlig! (Filmen kan sees på youtube) (Alle bilder er private skjermdump. Copyright tilhører filmens rettighetshavere)

Forholdet norsk og utenlandsk film er noe som engasjerer meg sterkt, enten man ser på norsk film med stolte og typisk "norske" øyne eller ikke, bør ikke norsk film bedømmes verken strengere eller mildere fordi den er norsk. i såfall kommer man her til lands aldri videre, og selvtillit, ambisjoner og negative merkelapper forblir stående.
 
Det kjedeligste som finnes er pene, safe og 'sett det før'-filmer, noe norge har mer enn nok av! vil se mer av folk som tar sjanser, våger noe nytt, er kreative og særegne!
 Nyeste tekster
 emner: 
bottom of page